Filed under: ebøker

Den analoge lesingas fenomenologi

Orsak den oppstylta tittelen, men det er eit eller anna med å lese på papir som er fundamentalt annleis enn det å lese digitalt, og eg innbillar meg å merke det spesielt med dikt og til dels med prosasamlingar. 

Å finne tilbake til ein tekst i ei bok i ei bokhylle er å finne tilbake til ein fysisk stad; å bla opp i eit fysisk rom. Det kjennest betre, kanskje fordi det ligg nærare måten vi oppfattar ting på. Hjernen har utvikla seg for å navigere i fysiske rom, og det er hovudgrunnen til at memoriseringsteknikkar som inneheld “visualiserte rom” fungerer. Desse tinga har nok ikkje så stor relevans for den enkelte leseøkta, men eg trur likevel at settinga ein les i påverkar korleis ein les. 

For øvrig må det også påpeikast at lesing i seg sjølv ikkje kjem naturleg for hjernen; det krever masse opplæring. Å sjå på TV, som berre er lyd og bilete, kjem imidlertid mykje lettare. Difor krever normalt ikkje det så mykje av settinga som lesing gjer. 

Forfattaren Jonathan Frantzen kom nyleg med eit utspel som havna under den litt tabloide overskrifta «E-boken ødelegger samfunnet». Sjølv om eg ikkje er einig i det han seier om at digitale bøker naudsynt har kortare levetid enn fysiske, så har eg forståing for det andre poenget til Frantzen, nemleg at det å ha alt umiddelbart tilgjengeleg ikkje naudsynt er eit gode. Dette har etter mi meining også med setting å gjera. Noko av det fine med ei leseoppleving er også at det bygger seg opp forventing og fryd i forkant av lesinga. Eg meinar å ha lese at Steven Spielberg uttalte at han likte å gå på kino og stå i kø som alle andre, underforstått at det var ein viktig del av opplevinga. 

Eg seier ikkje at e-boka gjer desse kjenslene umoglege, men det er liksom noko som manglar, og ein kan liksom ikkje knyte spenninga til eit fysisk objekt lenger. Her trur eg også det ligg litt av den psykologien som marknadsføringsfolk forstår seg på. Når det er sagt så er eg positiv til digitale publikasjonar og vil komme meir tilbake til det.

 

 

Poesi på ein Kindle

Som tidlegare nevnt har eg forsøkt å lese dikt elektronisk, via ein Kindle-lesar, og er ikkje like nøgd med det som eg var med å lese elektronisk prosa. Det er ein hovudgrunn til det, og det er formateringa. Den amerikanske poeten Billy Collins seier det slik:

The critical difference between prose and poetry is that prose is kind of like water and will become the shape of any vessel you pour it into to. Poetry is like a piece of sculpture and can easily break

Sidan ebøker ikkje har sider eller standardiserte skriftstorleikar, så blir det ei utfordring å formatere tekstar som har faste linjer, slik som dikt og annan lyrikk gjerne har. Eit absolutt minimum av formatering bør vera å plassere kvart dikt som eit eige «kapittel», slik at det i alle fall er mogleg å minimere uheldig oppstykking av tekstane. Mange av titlane på Amazon har ikkje eingong dette. Det fins imidlertid formateringar som er gjort av uoffisielle felleskap, og det eg har sett til no har stort sett vore omtrent så bra som det kan tenkast å bli. Dette gjeld sjølvsagt ikkje-kommersielle titlar.

Sjølv om det er dårleg er det imidlertid ein god ting at poesi er tilgjengeleg på flest mogleg plattformar.

"I have mixed feelings about poetry and e-books," says award-winning poet Edward Hirsch, whose "The Living Fire" came out in March in hardcover, but not as an electronic text. "I don't think it's the best way to read poetry myself and I wouldn't want to read it on the e-book, but it also seems important to have poetry available wherever possible." [Link]

Med tanke på dette, så kan ein jo også sjå for seg at lydopptak har større moglegheiter enn det som per i dag blir utnytta. Billy Collins er også inne på dette:

I'm all for poetry catching up with technology, and just as there are iTunes, I think we should have iPoems.

På kort sikt er likevel det enklaste at Amazon finn ei løysing i form av ein standard for formatering av vers, noko dei visstnok allerede har tenkt på. Eg trur ikkje det er høgt på prioriteringslista. 

The Swerve

Etter at julegåvene var talt opp hadde det kome eit lesebrett hus; ein Kindle. Via denne fekk eg sett sett klørne i ei bok som eg tidlegare har nevnt, nemleg The Swerve: How the World Became Modern. Den handlar om diktet Om tingenes natur, som eg også har lese litt på i det siste, og meir spesifikt om korleis dette diktet og andre antikke tekstar vart gjenoppdaga i renessansen. Eg kom forresten i boka over nokre setningar som omtalar omsetjing av dikt:

I am committed by trade to urging people to attend carefully to the verbal surfaces of what they read. Much of the pleasure and interest of poetry depends on such attention. But it is nonetheless possible to have a powerful experience of a work of art even in a modest translation, let alone a brilliant one. That is, after all, how most of the literate world has encountered Genesis or the Iliad or Hamlet, and, though it is certainly preferable to read these works in their original languages, it is misguided to insist that there is no real access to them otherwise.

Til no har eg ikkje fått gjort meg så mange lesebretterfaringar med dikt som med prosa, men eg har lasta ned nokre gratis diktsamlingar til brettet for å sjå korleis det fungerer, mellom anna ei bok med dikt av Emily Dickinson. Det første eg tenker kan vera eit problem er å få små dikt inn på éi og same side. Hvis det er ein kort tekst likar eg å kunne sjå på heile samstundes; somme dikt må liksom lesast litt fram og tilbake. Eg reknar imidlertid med at kommersielle diktsamlingar er betre tilpassa, men om det er like bra som – eller betre enn – papir må eg komme tilbake til.